Posts Tagged ‘fonter’

Apple tastaturer og typografi…

07/06/2015

Apples nye font*) San Francisco, for Apple Watch, har blitt en snakkis i det typografiske miljø. Ikke uventet; det er ikke ofte Apple skifter font, og underlig nok for andre, ikke-typophile, så skaper fonter og fontbruk sterkt engasjement (den siste endringen i OS X Yosemite fra Lucia Grande til Helvetica Ultra Light gikk ikke upåaktet hen…)

Når det gjelder Apple Watch, siden vi her i utkanten ennå ikke får sett dette «i verkliga livet», må vi foreløpig støtte oss til internettdiskusjonen. Men det viser seg at fonten nå også er brukt på den nye MacBook, introdusert 9. mars i år — så ta en sjekk, hvis du er en lykkelig eier av den nye. Se f.eks. på «K» og «M» og «C». Apple sier den nye fonten er designet for bedre lesbarhet på den mindre skjermen til Apple Watch, derfor bl.a. en lett Condensed form. Siden Apple liker å ha ting helhetlig på plass, kan vi kanskje regne med at San Francisco snart dukker opp på deres andre tastaturer også.

macbokk nye

Så hvilken tastaturfont har San Francisco erstattet? Ta en kikk på tastaturet ditt: det er VAG Rounded Light (utviklet i 1979 av Gerry Barney m.fl., for Volkswagen AG, som deres corporate typeface). Den kom på alle nye iBook modeller, PowerBooks etter 2003, og MacBooks, MacBooks Pro, MacBooks Air, og Apple tastaturer fra august 2007 til nå 2015. Spesielt ved fonten er at avslutning av alle stammer er avrundet, derav navnet (Volkswagen derimot sluttet å bruke fonten tilbake i 1992).

VAG Rounded Light 1979

De første Apple tastaturene kom forøvrig med Univers 57 (Condensed Oblique) design Adrian Frutiger i 1957, valgt av Apples industrial design partner Hartmut Esslinger i Frog Design (som også sto for Apples dengang nye helt white look).
220px-PowerBook_Univers_keycaps
Apple har fra starten av vært opptatt av typografi, og god typografi. Helt siden Steve Jobs meldte seg på et kurs i kalligrafi da han studerte ved Stanford, og fikk en a-ha opplevelse. Det var grunnen til at den første Macintosh kom bl.a. med en ekte Helvetica, med lisens betalt til (i motsetning til Microsoft, som ikke ville betale lisens, og startet med en egen piratkopi: Arial). Pluss egne fonter designet av Susan Kare. De fikk alle bynavn, som Chicago, Geneva — og faktisk også en som het San Francisco, som altså nå også den nye for Apple Watch.

Skjermbilde 2015-06-07 kl. 14.10.30

*) det heter selvfølgelig skrift og skriftsnitt (> MacTips #50) hvis man skal være typografisk korrekt på norsk, men engelske font er så etablert i dagligtalen nå, selv blandt typophile, at det forhåpentligvis kan brukes her uten  å bli arrestert av oppmerksomme lesere.

 

Helvetica finpuss for iOS 7 beta…

09/07/2013

Apple slapp i går  tredje beta utgave av iOS 7 (det nye operativsystemet for iPhone, iPod og iPad).
For oss typophile var det interessant å se at Helvetica som vi gledet oss over, nå er justert opp i vekt til Helvetica Neue Regular, fra den første Helvetica Neue Ultra Light.

Som tidligere kommentert, Ultra Light er vakker og svært elegant, på en vanlig skjerm, men blir kanskje vel tynn på en liten skjerm, spesielt som hvit på farvet bakgrunn, noe som vises godt på Apples egen presentasjon av iOS 7 , se f.eks. på Weather og Notification Center.
Hvit tekst på svart /mørk bakgrunn er av forskjellige fysiske årsaker mer strevsom å lese i større mengder. Det gir større kontrast, og lyset som treffer hvert ord reflekteres og glir i hverandre, i motsetning til svart på hvitt, hvor lyset som faller på teksten absorberes. Mange husker  kanskje  tidligere tiders heftig entusiastiske websider (de finnes fortsatt!) med endeløse tekstblokker i hvitt på svart. En svart font som bare omgjøres direkte til hvit på svart, vil også oppleves som tynnere, og bør derfor alltid gis en tyngre vekt.

Litt synd å skifte kanskje, men av de mange, mange millioner fremtidige brukere er det ikke alle som er rundt 20 år med 20/20 syn…

SafariScreenSnapz002
Første utgave ovenfor. Den nye utgaven, nedenfor. Forskjellen vises på en gif laget av @cabel, se den her

notificationcenterMer opp oppdateringen hos macrumors.com

«Just My Type…»

03/06/2012

© Simon Garfield

Enda en bok om fonter? — vel, noen av oss kan aldri få nok. Simon Garfield er en av disse, og han har skrevet en noe anderledes bok om typografi, eller fonter, om du vil. Full av interessante fakta og pussige anekdoter både om fonter og deres tilblivelse. Når han åpner med å sitere fra Steve Jobs’ berømte Commencement address på Stanford U, hvor Jobs snakker om hvordan han først ble opptatt av kalligrafi og fonter, så vet en typophile at forfatteren er på riktig spor:

«Throughout the campus every poster, every label on every drawer, was beautifully hand calligraphed. Because I had dropped out and didn’t have to take the normal classes, I decided to take a calligraphy class to learn how to do this. I learned about serif and san serif typefaces, about varying the amount of space between different letter combinations, about what makes great typography great. It was beautiful, historical, artistically subtle in a way that science can’t capture, and I found it fascinating.

None of this had even a hope of any practical application in my life. But ten years later, when we were designing the first Macintosh computer, it all came back to me. And we designed it all into the Mac. It was the first computer with beautiful typography (…)»

—Steve Jobs  (> hele talen her)

Garfield skuffer ikke. Han krediterer Erik Spiekermann som den første som beskrev symptomene på typomani, det at man ikke kan gå forbi et skilt eller lese en tekst uten å måtte sjekke hvilken font som er brukt. Selv synes jeg typophile (som i Anglophile) er et hyggeligere ord, som dekker det samme, men kanskje ikke så manisk i uttrykket. En svært lesverdig bok.
Kan kjøpes på Amazon (som har «Look inside» på boken).

Les Simon Garfields egen blog, som bl.a. har et utdrag fra boken: Chapter 4, om Matthew Carter (Verdana osv.) og feilanvendt typografi i filmer (!), som kan få noen og enhver til å sjekke nøyere neste gang…

Takk til Per Asbjørn Risnes  Jr. i Dagens Næringslivs D2 magasin for boktipset.

Neue Haas Grotesk… gjenoppstått

08/06/2011

Linotype annonserer nyutgave av sin gamle Neue Haas Grotesk. Men den ser da til forsveksling ut som Helvetica? Historien om hvordan Helvetica«erobret verden» på 60-tallet, er godt kjent. Bøker er skrevet i fleng om dette, og Helvetica har til og med fått sin egen film. Ikke så godt kjent kanskje, for andre enn de spesielt interesserte, er at Helvetica var tuftet på en tidligere sans serif (grotesk) fra  Haas’sche SchriftgiessereiAkzidenz-Grotesk. Det var denne som ble revidert og bearbeidet av Max Miedinger og Eduard Hoffmann, og først kalt Neue Haas Grotesk, og så senere lansert av Linotype AG som Helvetica, et mer internasjonalt velklingende navn, i 1957.

Neue Haas Grotesk ble opprinnelig produsert for håndsetting, i punktstørrelser fra 5 til 72 pt., mens den digitale Helvetica alltid har vært one-size-fits-all, ifølge Christian Schwartz,som nå har laget en digital restaurering av Neue Haas Grotesk for Linotype. Han mener å ha gjenskapt de kvaliteter som i sin tid ble mistet ved overføring til digital Helvetica.
Hardbarkede Helvetica-fans må kanskje revurdere? — og gå til kilden.

Mer om historien bak nye Neue Haas Grotesk kan du lese hos Linotype her.

Times – eller Times New Roman?

03/08/2010

Linotypes logo for fonten

Jeg får ofte spørsmål om hva som er forskjellen her, eller om det er noen forskjell? Er den siste nyere og bedre, eller hva? (— og hva har  romere med dette å gjøre?)
Til å være verdens mest benyttede skrift på computere, er det  pussig at det hersker så mye tvil og forvirring omkring disse to navnene. Jeg skal forsøke å bidra til oppklaring, men garanterer ingenting; det er en lang og innfløkt historie.
Spørsmålet blir om man ønsker kortversjonen, eller om man vil ha full pakke.

For ikke å gjøre forskjell, derfor først:
kortversjonen:
Times og Times New Roman er to navn på samme skrift.  Navneforskjellen har bare å gjøre med to forskjellige produsenter, som begge har det samme utgangspunkt. Du må være tungt typophil for å se og ha glede av nyanseforskjeller i utseende mellom de to.
Så, fortsett å jobbe…

den lange versjonen:
det hele startet i 1931 med en artikkel av Stanley Morison (typograf og skriftdesigner), hvor han beklaget seg over dårlig trykk i avisen The Times i London, og at de generelt lå bakpå innen typografisk design. The Times tok ham på ordet, og ga ham i oppdrag å lage en bedre skrift for avisen. Resultatet ble Times New Roman, som debuterte i avisen 3.oktober 1932. Forøvrig litt av en bedrift å få dette produksjonsklart på ett år; husk dette var godt gammeldags håndarbeide, først med uttegning (gjort av Victor Lardent, fra reklameavdelingen i avisen, så han står som med-designer av skriften), så produksjon av originalmatrisene til alle de enkelte skrifttegn, i metall, og ikke minst i alle nødvendige størrelser. Tusener på tusener av enkelttegn.
Siden avisens gamle skrift ble kalt Times Old Roman, ble denne nye derfor naturlig nok kalt Times New Roman, og avisen holdt seg til denne skriften i de neste 40 år, og frem til i dag, bare med noen senere variasjoner som følge av endret teknologi. Snakk om å ha satt sitt preg på ting. Hatten av, til Mr. Morison…

Times New Roman, Adobe

Times New Roman er det opprinnelige navnet, og det opprinnelige utgangspunkt. Efter et år ble skriften gjort tilgjengelig for andre, og begynner det å bli komplisert.
For mens de første skriftsettene ble skåret og levert av engelske The Monotype Corporation Ltd. (som hadde registrert Times New Roman som varemerke – og som fortsatt er navnet de bruker), så foregikk nå avisproduksjonen på de nye amerikanske Linotype maskinene, og designet ble derfor også lisensiert til Linotype Co. Dannede forhold, mellom gentlemen…

Men så, under 2. verdenskrig, søkte amerikanske Linotype  Co. nå om varemerkeregistrering av navnet Times Roman som sitt eget, og ikke Monotypes, eller avisens, og dette ble godkjent i 1945. Man var da allierte…

Så var det rolig en stund, inntil vi kommer til 1980-årene, og en gruppe interessenter prøvde å få rettighetene til å bruke navnet Times Roman fra avisen The Times, samtidig som det ble gjort juridiske anstrengelser for å avklare Monotype Corp.s rett til å bruke navnet (Times New Roman) i USA, hvor det nå jo var godkjent registrert for Linotype Corp. Slutten på all denne juridiske manøvreringen var og er at Linotype, og deres lisenstagere, som Adobe og Apple, fortsetter å bruke navnet «Times Roman» (eller bare Times), mens Monotype og deres lisenstagere, som Microsoft, bruker navnet «Times New Roman».

Men det var ikke slutt med det. I løpet av ti-årene med kryss-atlantisk broderlig deling av Times designet, og efterhvert overføring fra metall til fotosetting til digitalt, så oppsto det nødvendigvis diverse forskjeller i proporsjoner og detaljer mellom versjonene til henholdsvis Linotype og Monotype. På slutten av 80-årene tilpasset Monotype sin Times New Roman til proporsjonene til Adobe-Linotype versjonen, og mente at deres egen nå var mye bedre, siden de hadde tatt utgangspunkt i det originale designet til Victor Lardent. På samme tid oppgraderte imidlertid også Adobe sin versjon, ut fra Linotypes digitale masters (originaler), og mente selvfølgelig at deres utgave nå var den beste.  Så ble det en konkurranse på høyt typografisk nivå, om hvem som nå hadde den mest originale, følsomme, ekte, artistiske og typografisk korrekte utgave. Forskjeller som tildels var usynlige i 10 pt. i 300 dpi, og noe de færreste brukere fikk med seg. Livet gikk videre.

Times Monotype Original

Når så Microsoft og Apple begge begynte å lage Times i det nye True Type formatet, ble det komplisert igjen, siden begge dengang prøvde å lage en bedre True Type font (jeg skriver font nå, siden vi er over på det digitale) enn Adobes PostScript utgave av samme. De ønsket selvfølgelig kontroll over en så viktig del, uten å måtte lisensiere den fra Adobe. Nå ble det en fight (aka «The Font Wars») fra mange produsenter av fontskalerings-teknologi (Sun, Imagen, Adobe, Microsoft, Apple m.m.) om eget fontformats plass i historien, og som målestokk for dem alle sto nå Times, og hvor godt eller dårlig den ble gjengitt.
Hverken før, og sikkert heller ikke siden, som Bigelow skriver, vil den eksakte plasering av piksler i seriffer, eller «s»-kurver i Times Roman, bli gjort gjenstand for så mange dataingeniørers innsats og spesielle oppmerksomhet.
Apple introduserte noen TrueType fonter med sitt OS 7 i 1991, men formatet hadde stadig problemer, ikke minst i forhold til Adobes PostScript, som Apple jo brukte på sin nye suverent beste LaserWriter. Så det hele endte mer eller mindre med at Adobe stjal showet ved å offentligjøre koden for PostScript, og da var egentlig løpet kjørt for de andre (mye mer om denne perioden står på en god artikkel på Wikipedia, link her).

Når det gjelder den reelle visuelle forskjell i form og uttrykk på skjerm eller papir, mellom de forskjellige versjonene, så er dette god trening for den typografisk interesserte…

Det som generelt skilte Times fra forgjengere som Garamond, Palatino, Baskerville, Plantin, er skarpere, mer presise konturer enn før, muliggjort ved ny maskinteknikk, i forhold til tidligere tiders håndskjæring (ja, dere digitalt oppvokste: de skar hver enkelt lille bokstav ut i metall, som original før støping, det er derfor det heter skriftsnitt).
Dette muliggjorde mindre avrunding mellom stamme og seriffer enn før, seriffene kunne gjøres mer utpreget, og større forskjell på stamme og hårstrek.
Til hjelp under jakten, nedenfor en slide fra en av mine forelesninger om skrift & typografi, der Times brukes som eksempel på en overgangsform (mellom gammelantikva (som Garamond) og nyantikva (som Bodoni).

Times (New) Roman: kjennetegn

kilder til denne postingen:
Times (New) Roman and its part in the Development of Scalable Font Technology
Linotype: Times
Wikipedia: Times New Roman
A History of True Type

«A Tally of Types» av Stanley Morison


Glyphs? glyff…

27/09/2009

Typografi og valg av skrift er ikke bare minuskler og versaler (små og store bokstaver, hvis du ikke er her ennå), men hver font har også en god del andre tegn som er kjekke å ha, og som man ikke alltid tenker over at også skal være med.

Førsteutgaven av Adrian Frutigers «Universe« inneholdt ialt 35 000 enkelttegn (glyphs) for å få med alt i de 21 snittene. For den saks skyld: da Gutenberg støpte sine første (og verdens første) metallbokstaver, for sin bibel, laget han i alt 290 typer, ikke bare en av hver boksav. Han hadde også med diverse antall ligaturer, for at sluttproduktet skulle ligge så nær opp til det håndskrevne originale som mulig.

Har du problemer med å finne riktig glyff for korrespondansen med din venn i utlandet, kan du selvfølgelig slå på «Tastaturvisning» som slås på under Systemvalg > Språk og tekst > Tastatur og tegnvisning.
En enda bedre sak er programmet PopChar fra ergonis software. Du får lagt inn en liten «p» i menylinjen, og ved å klikke denne får du opp en full oversikt over alle bokstaver og glyffer i fonten du holder på med, kan finne det du skal ha, og sette den rett inn i dokumentet med et klikk. Samtidig kan du bla deg gjennom tilsvarende tegn i alle dine andre fonter, lete efter samme tegn i forskjellige fonter, osv. Flott program; se screenshot nedenfor.
Deres to andre program, KeyCue og Typinator er også svært bra og nyttige, og anbefales.
popchar_screenshot

fontsøk pr. telefon

12/07/2009

For bare et år siden ville en overskrift som denne vært enten en vits eller en trykkfeil. I dag har App Store på iTunes et enormt utvalg (pr. juli mer ennt 65.000 apps), og i dette enorme utvalget finnes interessant nok også noe for fontophile: et par fontfirma har sett mulighetene. Både FontShop og MyFonts har kommet med en «app» for iPhone.

MyFonts vil mange typophile allerede  kjenne for den svært så nyttige websiden «WhatTheFont«: en god hjelp når det jaktes efter en font som er sett et sted — men hvilken er det? Funnet fonteksempel kan lastes opp, enten som et klipp fra en side, eller som et foto, og WhatTheFont kjører deg gjennom en eliminasjonsprosess på hver enkelt bokstav, og serverer til slutt opp en rekke alternativer.

Nå får du denne tjenesten også på din iPhone. Det er moro å se hvordan iPhones mange muligheter utnyttes av kreative sjeler: WhatTheFont benytter selvfølgelig iPhones kamera. Ta et bilde av fonten med iPhone, last det opp i programmet, og sjekk fonten, der og da. Megakult. Sjekk den ut her.whatthefont on iphone

FontShop AG er likeledes et kjent sted for fonter og god informasjon (deres tidligere fontblog The FontFeed har nå fått sin egen mer frittstående site. Ny bloglink til høyre). Nå har de sluppet FontShuffle for iPhone.

Bla gjennom forskjellige skrifgrupper (litt upraktisk at skriftgruppenavnene er enten engelske eller tyske — men lærerikt det også), rist iPhonen for å hente frem flere alternativ, skriv inn ønsket tekst for å se hvordan dette blir i valgt skrift, bla sidelengs (CoverFlow) for flere i gruppen, og legg iPhone i breddeformat for å se alle glyffene. Les mer her.

fontshuffle for iphone

the 100 Best Fonts Of All Time (?)

21/06/2009

Hitparade og rankingliste er ikke det man oftest forbinder med fonter. FontShop (stort og seriøst fontfirma, startet i 1989 av fontguru Erik Spiekermann) har likevel laget en interessant liste, delvis basert på egne salgstall, men i tillegg vurdert og siktet av en internasjonal jury av seriøst fontophile (som bl.a. Roger Black). Ekspertlister er et mye brukt og greit hjelpemiddel for utsortering fra et overveldende tilbud. Det tilhører de grunnleggende kulturstrategier… innen bildende kunst, musikkindustri, litteratur eller sport. Vi har (som oftest) tiltro til de personer og objekter som får topp-plaseringer (dessuten er det alltid morsomt å sammenligne slike lister med ens eget favorittutvalg). Med et stadig voksende tilbud av nær 40.000 proff-fonter, er det lett å få valg-vegring.

Mac-en din kommer forøvrig med et svært godt fontutvalg, ferdig installert: og Apple har betalt lisensene for deg (dessverre, hvis du insisterer på å bruke MS Word, så installerer denne i tillegg en bråte med med fonter du aldri vil bruke (nevnte jeg Comic Sans?), og ingenting å gjøre med det, foreløpig). Du finner mer om Mac-ens FontBook program i 65 MacTips # 38.

«The 100 Best Fonts Of All Time»: enig eller ikke enig, her er oversikten. På tysk, som kanskje skaper problemer for noen, men eksemplene er godt lesbare.

Interessant er å se at «de gamle er eldst», her er de 10 på topp: Helvetica (1958), Garamond (1523), Frutiger (1977) Bodoni (1788), Futura (1927), Times (1932), Akzidenz Grotesk (1880) Officina (1990) Gill Sans (1928) Univers (1954).

Eldstemann Garamond, oppkalt efter skaperen Claude Garamond, er ifølge andre lister og oversikter, fortsatt verdens mest benyttede skrift i boktrykk. Harmonisk, god lesbar, ble selvfølgelig produsert i flere tapninger opp gjennom tidene, men Adobes Garamond, laget av Robert Slimbach på basis av Garamonds opprinnelige originaler, er en stadig favoritt blandt serif-skriftene.

For litt eye-candy på hybelen, eller det du kaller kontor, kan du også få et ganske så kult print av  «popular, influential & notorious typefaces» satt opp som det periodiske system (minner fra kjemitimene, anyone?).

Sjekk det ut hos Squidspot, her (det kan også fåes som veggdekorasjon, til å klebe direkte på veggen. Sjekk med hybelvertinnen først…). Hos Squidspot kan du også bestille en t-shirt med din favorittfont på, et lær cover til din Moleskine bok, og faktisk også («by popular demand») et wallpaper til din Mac. Som han sier; «a bit too busy for my wallpaper preference», men det er tydeligvis mange nok typophile der ute…

periodicprint