Posts Tagged ‘font stuff’

«the quick brown fox jumps over the lazy dog»

24/06/2012

Alle som jobber med typografi og skrift kjenner dette pangram, dvs. et uttrykk som inneholder alle bokstavene i alfabetet (vil du ha med tallene også, kan du legge til: «1234567890 times»). Det er en rask og klassisk måte å presentere alle bokstavene i en font på (i det engelske alfabet, nødvendigvis, for noe tilsvarende for norsk, med våre sære tre siste, eksisterer ikke, såvidt vites).

Hvem som fant på dette i sin tid, er bevart i historiens mørke. Men utrolig nok: på YouTube  finnes en video  hvor nettopp pangrammet blir levendegjort:

For de fleste tilfeller, hvor man har begrenset plass til rådighet, har ordet Hamburgers eller Hamburgerfont blitt brukt.  Her vises de tre viktigste bokstavene som alltid skiller en font fra en annen: h, g, og e.
Mange har forsøkt seg med andre varianter, men The quick brown fox holder stadig stand, som den beste.

Erik Spiekermann, i sin bok «Stop Stealing Sheep & find out how type works» (som anbefales hvis du ikke alt har den) bruker ordet Handgloves. Det har bokstavstammen i h, det har a og g, de mest karakteristiske bokstavene i noen font, det viser hvordan en kurve møter en stamme i n og d, det har den runde med o, og diagonalene med v.

Mye å tenke på, for de som tror det bare er å trå i vei og lage en font…

Kilde, og takk, til: «Just My Type» av Simon Garfield 

«Just My Type…»

03/06/2012

© Simon Garfield

Enda en bok om fonter? — vel, noen av oss kan aldri få nok. Simon Garfield er en av disse, og han har skrevet en noe anderledes bok om typografi, eller fonter, om du vil. Full av interessante fakta og pussige anekdoter både om fonter og deres tilblivelse. Når han åpner med å sitere fra Steve Jobs’ berømte Commencement address på Stanford U, hvor Jobs snakker om hvordan han først ble opptatt av kalligrafi og fonter, så vet en typophile at forfatteren er på riktig spor:

«Throughout the campus every poster, every label on every drawer, was beautifully hand calligraphed. Because I had dropped out and didn’t have to take the normal classes, I decided to take a calligraphy class to learn how to do this. I learned about serif and san serif typefaces, about varying the amount of space between different letter combinations, about what makes great typography great. It was beautiful, historical, artistically subtle in a way that science can’t capture, and I found it fascinating.

None of this had even a hope of any practical application in my life. But ten years later, when we were designing the first Macintosh computer, it all came back to me. And we designed it all into the Mac. It was the first computer with beautiful typography (…)»

—Steve Jobs  (> hele talen her)

Garfield skuffer ikke. Han krediterer Erik Spiekermann som den første som beskrev symptomene på typomani, det at man ikke kan gå forbi et skilt eller lese en tekst uten å måtte sjekke hvilken font som er brukt. Selv synes jeg typophile (som i Anglophile) er et hyggeligere ord, som dekker det samme, men kanskje ikke så manisk i uttrykket. En svært lesverdig bok.
Kan kjøpes på Amazon (som har «Look inside» på boken).

Les Simon Garfields egen blog, som bl.a. har et utdrag fra boken: Chapter 4, om Matthew Carter (Verdana osv.) og feilanvendt typografi i filmer (!), som kan få noen og enhver til å sjekke nøyere neste gang…

Takk til Per Asbjørn Risnes  Jr. i Dagens Næringslivs D2 magasin for boktipset.

den typografiske ø…

16/02/2012

Jeg har tidligere en gang nevnt en norsk website med mye interessant om spesifikt norsk typografi: Typografi i Norge. Fra denne, en post omkring vår spesielle bokstav «ø». En eksotisk bokstav som mange norske også har problemer med, når det gjelder hvilken vei skråstreken skal gå! Bloggen har et interessant bildegalleri med eksempler. Fra beskrivelsen:

Bokstaven ø brukes kun i færøyisk, dansk og norsk. Til sammen av ca. elleve millioner mennesker, så ø er dermed det mest eksotiske tegnet i det norske alfabetet.På engelsk kalles ø «slashed o» – altså o med skråstrek. Men det er ikke så enkelt som bare å sette en skråstrek over en o.

 Les mer…

Neue Haas Grotesk… gjenoppstått

08/06/2011

Linotype annonserer nyutgave av sin gamle Neue Haas Grotesk. Men den ser da til forsveksling ut som Helvetica? Historien om hvordan Helvetica«erobret verden» på 60-tallet, er godt kjent. Bøker er skrevet i fleng om dette, og Helvetica har til og med fått sin egen film. Ikke så godt kjent kanskje, for andre enn de spesielt interesserte, er at Helvetica var tuftet på en tidligere sans serif (grotesk) fra  Haas’sche SchriftgiessereiAkzidenz-Grotesk. Det var denne som ble revidert og bearbeidet av Max Miedinger og Eduard Hoffmann, og først kalt Neue Haas Grotesk, og så senere lansert av Linotype AG som Helvetica, et mer internasjonalt velklingende navn, i 1957.

Neue Haas Grotesk ble opprinnelig produsert for håndsetting, i punktstørrelser fra 5 til 72 pt., mens den digitale Helvetica alltid har vært one-size-fits-all, ifølge Christian Schwartz,som nå har laget en digital restaurering av Neue Haas Grotesk for Linotype. Han mener å ha gjenskapt de kvaliteter som i sin tid ble mistet ved overføring til digital Helvetica.
Hardbarkede Helvetica-fans må kanskje revurdere? — og gå til kilden.

Mer om historien bak nye Neue Haas Grotesk kan du lese hos Linotype her.

«letters are things…»

28/03/2011

fra Hamilton Wood Type Museum

«Grafiske designere er ofte fascinert av trykkbokstaver av tre, først og fremst fordi de er STORE — og av og til svært sære.
På midten av attenhundretallet trengte annonsører å masseprodusere reklameplakater som kunne slå i gjennom i visuelt bråkete bymiljøer. Å støpe store bokstaver i bly ville bli for kostbart (og også upraktisk: for tungt! ). Bokstaver i tre derimot (Wood Type), kunne kombineres med blysats og trykkes i boktrykk (letterpress). Fristilt fra alle regler og begrensninger som gjaldt for produksjon av skriftsnitt for bokproduksjon, tok det helt av: enorme størrelser, seriffer ble gjort tykkere enn stammer, eller forsvant helt, bokstaver ble gjort bredere eller smalere inntil det ekstreme, osv.
For oss i dag er alt dette sekundært, sammenlignet med kraften i bokstavenes grunnformer, deres store format og hvordan dette viser deres formale kvaliteter.»
(min oversettelse av innledningen til Big Type, original link nedenfor)

Jeg har tidligere sitert Eric Gill på dette: «letters are things, not pictures of things!», og ble minnet om det igjen da jeg kom over nedenstående video fra Hamilton Wood Type & Printing Museum i Two Rivers, Wisconsin, USA. Her, i en liten småby på mindre enn 13.000 sjeler, hadde man USAs største fabrikk for produksjon av slik Wood Type (utrolig nok i full drift inntil 1985). Her har ildsjeler etablert et meget spesielt museum over tidligere tiders typografi og trykk. Hamilton var en fabrikk som produserte bokstaver i tre, i dimensjoner som ville være for tunge og dyre som blysats. Som museum er det spesielt, siden deres 1,5 millioner enkeltbokstaver alle ligger sortert og åpent tilgjengelig, og ikke minst;  blir brukt, i forbindelse med workshops med grafiske designere. og -studenter. Disse kommer ifølge museet fra «all over the world», både for workshops og for selv å eksperimentere med farver og former.

Andre linker til denne historien:
Co.Design blog: Creative Destinations
Corey.com Big Type

Det fulle Eric Gill sitatet, fra hans bok «An Essay on Typography» (utgitt 1931), lyder som følger:

“The shapes of letters do not derive their beauty from any sensual or sentimental reminiscences. No one can say that the O’s roundness appeals to us only because it is like that of an apple or of a girl’s breast or of the full moon. Letters are things, not pictures of things.”

«all fonts are not created equal»

27/03/2011

Spiekermanns design for utstillingsplakaten

Nok en grunn til å ta en tur til Berlin : Bauhaus Archiv åpnet nettopp en utstilling av Erik Spiekermanns arbeider: tysk typograf, skriftdesigner (FF Meta, Officina), forfatter (Stop Stealing Sheep), multimediadesigner (edenspiekermann) og lærer — Erik Spiekermann (63) kan med rette kalles en fontguru, og snart en font-nestor: han har holdt på i mange år, stadig engasjert og stadig produserende.
Utstillingen,  «erik spiekermann: the face of type» (nb: ikke versaler!) viser et tverrsnitt av hans arbeider, fra utviklingen av hans velkjente og overalt brukte skriftdesign, over forskjellige design prosjekter, til etableringen av FontShop. Utstillingen står til 6. juni.

Klikk plakaten for et litt større bilde, dessverre ikke stort nok til å få med seg alle detaljene, for den er meget elegant gjort: hver linje er laget med alfabetisk rekke med en av hans fonter. Ovenfra og ned, såvidt jeg kan se: Berliner Grotesk, FF Meta, ITC Officina Serif, FF Info, und so weiter… (skjønt plakat: jeg ser ingen informasjon om hva, hvor og når på dette bildet).

Les mer hos FontFeed. Leser du tysk, står det mer hos typografie.info, forøvrig en svært interessant online community for typografi.

Helvetica eller Helvetica Neue?

05/08/2010

Som for Times (se posting nedenfor), har mange oppdaget at det også finnes to utgaver av Helvetica: — noen oppdager at de også har Helvetica Neue på Mac-en. Så hva er forskjellen her?
Enkelt nok, i dette tilfellet: for når det gjelder Times, hvor det er den nye som er den gamle, så er det for Helvetica ganske enkelt den nye som er den nye.

Helvetica Neue (neue = tysk: nye) er en bearbeidelse D. Stempel AG (Linotypes datterfirma) gjorde i 1983 av den originale «gamle» Helvetica fra 1957 (man kan snakke om Helvetica ver.2.0). Som følge av Helveticas enorme popularitet ble det efterhvert behov for, og ønsker om, flere varianter og «vekter» enn de opprinnelige. Diverse kjente fontdesignere var inne i bildet, og laget sine varianter, i forhold til hva de syntes manglet. I tillegg kom det at teknologien forandret seg: det kom utgaver for fotosetting og efterhvert digitalt. Det oppstå, som for Times, forskjeller i vekter, vidder og spacing. Overhøyder på enkelte bokstaver var forskjellig, osv. Så tilslutt, når teknologien på 80-tallet gjorde det mulig med full digital frihet, var det tid for en full bearbeidelse, med utvidet antall varianter, og hvor alle var samstemte: Helvetica Neue (den er også kommet som OpenType Pro (2004), med støtte for allverdens sprog, og med OpenTypes mange finesser).

Så hva er nytt, og forskjellig fra den opprinnelige? En artikkel av Ilene Strizvers på www.font.com, beskriver forskjellene godt. Illustrasjonene nedenfor (som alle er tatt fra denne artikkelen), forklarer nyanseforskjellene godt, når det gjelder utformingen av de enkelte glyffer.

— men  selvfølgelig, blant fontophile er det mange meninger om hva som er korrekt og bra, og enkelte innlegg omkring på blogger synes ikke alltid at alle justeringene er til det bedre. Men det er opp til (det øvede) øyet som ser. Se selv, og sjekk Mac-en din!

Noen bokstaver, som versal M er blitt strukket, for bedre balanse (H.Neue til høyre)

noe større bredde på tallene (H.Neue nederst)

Neue Helvetica, alle vekter

Times – eller Times New Roman?

03/08/2010

Linotypes logo for fonten

Jeg får ofte spørsmål om hva som er forskjellen her, eller om det er noen forskjell? Er den siste nyere og bedre, eller hva? (— og hva har  romere med dette å gjøre?)
Til å være verdens mest benyttede skrift på computere, er det  pussig at det hersker så mye tvil og forvirring omkring disse to navnene. Jeg skal forsøke å bidra til oppklaring, men garanterer ingenting; det er en lang og innfløkt historie.
Spørsmålet blir om man ønsker kortversjonen, eller om man vil ha full pakke.

For ikke å gjøre forskjell, derfor først:
kortversjonen:
Times og Times New Roman er to navn på samme skrift.  Navneforskjellen har bare å gjøre med to forskjellige produsenter, som begge har det samme utgangspunkt. Du må være tungt typophil for å se og ha glede av nyanseforskjeller i utseende mellom de to.
Så, fortsett å jobbe…

den lange versjonen:
det hele startet i 1931 med en artikkel av Stanley Morison (typograf og skriftdesigner), hvor han beklaget seg over dårlig trykk i avisen The Times i London, og at de generelt lå bakpå innen typografisk design. The Times tok ham på ordet, og ga ham i oppdrag å lage en bedre skrift for avisen. Resultatet ble Times New Roman, som debuterte i avisen 3.oktober 1932. Forøvrig litt av en bedrift å få dette produksjonsklart på ett år; husk dette var godt gammeldags håndarbeide, først med uttegning (gjort av Victor Lardent, fra reklameavdelingen i avisen, så han står som med-designer av skriften), så produksjon av originalmatrisene til alle de enkelte skrifttegn, i metall, og ikke minst i alle nødvendige størrelser. Tusener på tusener av enkelttegn.
Siden avisens gamle skrift ble kalt Times Old Roman, ble denne nye derfor naturlig nok kalt Times New Roman, og avisen holdt seg til denne skriften i de neste 40 år, og frem til i dag, bare med noen senere variasjoner som følge av endret teknologi. Snakk om å ha satt sitt preg på ting. Hatten av, til Mr. Morison…

Times New Roman, Adobe

Times New Roman er det opprinnelige navnet, og det opprinnelige utgangspunkt. Efter et år ble skriften gjort tilgjengelig for andre, og begynner det å bli komplisert.
For mens de første skriftsettene ble skåret og levert av engelske The Monotype Corporation Ltd. (som hadde registrert Times New Roman som varemerke – og som fortsatt er navnet de bruker), så foregikk nå avisproduksjonen på de nye amerikanske Linotype maskinene, og designet ble derfor også lisensiert til Linotype Co. Dannede forhold, mellom gentlemen…

Men så, under 2. verdenskrig, søkte amerikanske Linotype  Co. nå om varemerkeregistrering av navnet Times Roman som sitt eget, og ikke Monotypes, eller avisens, og dette ble godkjent i 1945. Man var da allierte…

Så var det rolig en stund, inntil vi kommer til 1980-årene, og en gruppe interessenter prøvde å få rettighetene til å bruke navnet Times Roman fra avisen The Times, samtidig som det ble gjort juridiske anstrengelser for å avklare Monotype Corp.s rett til å bruke navnet (Times New Roman) i USA, hvor det nå jo var godkjent registrert for Linotype Corp. Slutten på all denne juridiske manøvreringen var og er at Linotype, og deres lisenstagere, som Adobe og Apple, fortsetter å bruke navnet «Times Roman» (eller bare Times), mens Monotype og deres lisenstagere, som Microsoft, bruker navnet «Times New Roman».

Men det var ikke slutt med det. I løpet av ti-årene med kryss-atlantisk broderlig deling av Times designet, og efterhvert overføring fra metall til fotosetting til digitalt, så oppsto det nødvendigvis diverse forskjeller i proporsjoner og detaljer mellom versjonene til henholdsvis Linotype og Monotype. På slutten av 80-årene tilpasset Monotype sin Times New Roman til proporsjonene til Adobe-Linotype versjonen, og mente at deres egen nå var mye bedre, siden de hadde tatt utgangspunkt i det originale designet til Victor Lardent. På samme tid oppgraderte imidlertid også Adobe sin versjon, ut fra Linotypes digitale masters (originaler), og mente selvfølgelig at deres utgave nå var den beste.  Så ble det en konkurranse på høyt typografisk nivå, om hvem som nå hadde den mest originale, følsomme, ekte, artistiske og typografisk korrekte utgave. Forskjeller som tildels var usynlige i 10 pt. i 300 dpi, og noe de færreste brukere fikk med seg. Livet gikk videre.

Times Monotype Original

Når så Microsoft og Apple begge begynte å lage Times i det nye True Type formatet, ble det komplisert igjen, siden begge dengang prøvde å lage en bedre True Type font (jeg skriver font nå, siden vi er over på det digitale) enn Adobes PostScript utgave av samme. De ønsket selvfølgelig kontroll over en så viktig del, uten å måtte lisensiere den fra Adobe. Nå ble det en fight (aka «The Font Wars») fra mange produsenter av fontskalerings-teknologi (Sun, Imagen, Adobe, Microsoft, Apple m.m.) om eget fontformats plass i historien, og som målestokk for dem alle sto nå Times, og hvor godt eller dårlig den ble gjengitt.
Hverken før, og sikkert heller ikke siden, som Bigelow skriver, vil den eksakte plasering av piksler i seriffer, eller «s»-kurver i Times Roman, bli gjort gjenstand for så mange dataingeniørers innsats og spesielle oppmerksomhet.
Apple introduserte noen TrueType fonter med sitt OS 7 i 1991, men formatet hadde stadig problemer, ikke minst i forhold til Adobes PostScript, som Apple jo brukte på sin nye suverent beste LaserWriter. Så det hele endte mer eller mindre med at Adobe stjal showet ved å offentligjøre koden for PostScript, og da var egentlig løpet kjørt for de andre (mye mer om denne perioden står på en god artikkel på Wikipedia, link her).

Når det gjelder den reelle visuelle forskjell i form og uttrykk på skjerm eller papir, mellom de forskjellige versjonene, så er dette god trening for den typografisk interesserte…

Det som generelt skilte Times fra forgjengere som Garamond, Palatino, Baskerville, Plantin, er skarpere, mer presise konturer enn før, muliggjort ved ny maskinteknikk, i forhold til tidligere tiders håndskjæring (ja, dere digitalt oppvokste: de skar hver enkelt lille bokstav ut i metall, som original før støping, det er derfor det heter skriftsnitt).
Dette muliggjorde mindre avrunding mellom stamme og seriffer enn før, seriffene kunne gjøres mer utpreget, og større forskjell på stamme og hårstrek.
Til hjelp under jakten, nedenfor en slide fra en av mine forelesninger om skrift & typografi, der Times brukes som eksempel på en overgangsform (mellom gammelantikva (som Garamond) og nyantikva (som Bodoni).

Times (New) Roman: kjennetegn

kilder til denne postingen:
Times (New) Roman and its part in the Development of Scalable Font Technology
Linotype: Times
Wikipedia: Times New Roman
A History of True Type

«A Tally of Types» av Stanley Morison


nasjonale typografiske særegenheter…(I)

27/05/2010

…er dette noe å samle på, eller skal vi glede oss over «et farverikt mangfold»?
Tidvis oppleves det som en Don Quijotes kamp mot vindmøllene, stadig å mase om korrekt satt apostrof (og ikke som et engelsk tommetegn); norsk normal genitivs «s» — og ikke engelsk/amerikanske genitivsapostrofer; ikke amerikanske 6699 anførselstegn, men korrekte norske «gåseføtter» (ikke lett dette siste, når selv en enkel blog som denne automatisk gir meg tommetegn, og jeg må bruke ekstra hjelp (PopChar, beskrevet tidligere) for å få korrekte tegn).

Leser man utenlandsk litteratur, vil den typophile oppdage nasjonale særegenheter når det gjelder tegnsetting for anførselstegn (som vi kaller det; på svensk heter det citationstecken, på engelsk quotation marks, osv). Hvorfor det er blitt slik, kan man lure på (og noen av oss vil være glade for at det iallefall er ett område hvor vi ikke har fått pålagt EU-standard…).
Grunnen til mangfoldet ligger nok i typografien som en gammel kunst, med lange nasjonale tradisjoner, liten kommunikasjon over landegrenser dengang, helt fra Gutenberg og oppover. Hvem vet?

Eksemplet ovenfor er hentet fra svenske Christer Hellmarks «Typografisk handbok» (4. utgave/Ordfront förlag/Stockholm 2000/ ISBN 91-7324-765-0), en sann gullgruve av informasjon og kunnskap. Den finnes også i norsk oversettelse, på Spartacus forlag: Oslo 2000/ ISBN 82-430-0153-0, oversatt og tilpasset norske forhold av Tom Klev.
Jeg liker den svenske originalen best, og ikke bare fordi oversetteren i samme oppstilling som ovenfor i den norske utgaven har lagt inn engelsk tegnsetting som likestilt norsk standard. Kan det være riktig?
Forsidene på de to utgavene er også svært forskjellige… men døm selv:

Snow Leopard og Acrobat’s Adobe PDF Printer

29/11/2009

Prøver du å lage en PDF på vanlig måte i InDesign (CS3 i mitt tilfelle), ved å velge Adobe PDF fra printerlisten, så åpner fremdriftsvinduet,og alt ser ut som om det skjer som det skal — men så skjer ikke mer. Intet spørmål om hvor pdf skal lagres, og du behøver ikke lete; intet å finne!

Årsaken er at Acrobat teamet har fjernet funksjonaliteten til Adobe PDF Printer i Snow Leopard, og erstattet den med en Automator funksjon i Print dialogboksen, kalt «Save as Adobe PDF». Den dukker opp i PDF menyen nederst i dialogboksen. På mange måter mer praktisk, siden du også får opp alle PDF valgene her. Men du må huske på selv å fjerne den gamle Adobe PDF printeren i Systemvalg > Utskrift og faks. Den forsvinner ikke av seg selv når du oppgraderer fra Leopard til Snow Leopard.

Det ser også ut til at du bør ha CS4 på plass, og med den, siste Acrobat 9 også på plass (og oppdatert til 9.1.3), for å få full glede av funksjonaliteten. Mer om dette finnes på InDesignSecrets.com side her. (techie warning!).

Å lage korrekte PDFer for produksjon er et svært tema, her er det snakk om korrekte profiler for valgte trykkeris egen printer , riktige ICC-profiler for valgt papir, og mye annet nedover i printdialogboksen som  kan og bør optimaliseres. En god dialog med fagmannen på trykkeriet er ikke bare lurt, men en nødvendighet, for best mulig resultat, uten overraskelser…for begge parter!